Nordens apostel

– JEG FÅR JO NESTEN frysninger nå når jeg snakker om det.

Fem år etter dopingskandalen i Seefeld slipper Trond Nystad blikket ned på sin venstre underarm, ser huden nuppe seg og hårene strekke seg mot taket.

– Alt lå jo til rette. Jeg var ute i skogen og testet ski. Forholdene var perfekte, skiene kjempeflotte og vi hadde løpere som kunne hevde seg i et verdensmesterskap på hjemmebane. Jeg tenkte: «Faen, dette blir en bra dag.»

Så ringer telefonen. To av de østerrikske utøverne er tatt i doping. Det ikke er tvil. Politiet har stormet inn på hotellet og tatt Max Hauke og Dominik Baldauf på fersk gjerning.

– Det var som om verden stoppet opp, som å være i fritt fall. Det var den siste beskjeden jeg ventet å få, sier skitreneren stille.

– Så det blir jo et sjokk. Det er vanskelig å forklare.

SOMMER-NORGE har fellesferie da Trond Nystad takker ja til jobben som langrennskoordinator i det østerrikske skiforbundet i 2016. Bak seg har østerrikerne flere alvorlige dopingsaker, men nå loves bot og bedring. Boten skal de betale sjøl og bedringen skal nordmannen stå for. I østerrikske medier presenteres 46-åringen fra Fauske som «langrennssportens Pep Guardiola».

– Etter fem år som landslagstrener i Norge, ville jeg hjem til familien her i Østerrike, forklarer Trond.

Det solide huset mellom fjellene i Ramsau am Dachstein rommer en familie på fire. I trappeløpet mellom første og andre etasje, blant skisko i alle størrelser og et jubelbilde fra vinterlekene i Torino, henger også bryllupsbildet av Trond og den tyske langrennsstjernen Claudia Künzel. To barn har de sammen, og de vokser til. Det er dokumentert med streker og datoer opp langs dørkarmen på kjøkkenet.

–  Østerrike hadde jo en flokete bakgrunn med masse dopinghistorikk, men de ønsket en ny start. Jeg hadde mine tvil, og en kompis sa: «Hold deg unna.» Men jeg tenkte: «Hvis noen kan forandre kulturen her, så må det være meg.» Det føltes som et ansvar og en mulighet til å bidra med erfaringene mine fra Norge til å bygge noe bedre. Det var spennende og meningsfylt, så jeg sa ja.

Oppdraget var å bygge en ny grunnmur for østerriksk langrenn, med riktig trening og gode verdier i bunn.

– Jeg skulle jobbe med unge utøvere, barn og trenere for å skape en annen kultur. Lederne i forbundet uttalte at de ville endre mentaliteten, legge til rette for utvikling og fjerne de gamle sporene av ukultur og doping. Det var en krevende, men givende jobb, forklarer Trond.

 VI HAR RIGGET OPP for intervjuet ute i stua. På kjøkkenet brummer kaffemaskinen i gang. Bak Tronds rygg rager den massive peisen fra gulv til tak. Stor, sort og kald, som den tunge dagen i Seefeld i 2019.

– Jeg visste at det var en annen kultur her enn hjemme i Norge, sier han.

– Derfor ville jeg først møte alle sammen, prate med hver utøver og høre hvilke meninger de hadde om doping. Inntrykket jeg fikk, var at de var imot doping. De ville starte en ny reise, en ny epoke i østerriksk langrenn. Og det inntrykket hadde jeg helt til jeg mottok den telefonen ute i skogen.

– Først trodde jeg at det var en misforståelse. Kanskje noen hadde gjort en feil, eller kanskje det var noe de ikke hadde kontroll over. Men politiet hadde klare bevis, bilder og video. De to løperne våre hadde dopet seg helt bevisst. Max Hauke hadde sittet der med nåla i armen da politiet stormet inn.

Han lar den siste setningen henge og stillheten skape utropstegnet.

– Jeg husker at jeg tenkte: Hvordan kan noen være så dumme? Hvordan kan de ødelegge for seg sjøl og for alle andre på den måten?

Han får beskjed om å holde det hemmelig, ikke fortelle til noen. Samtidig må han fortsette å teste ski og forberede de andre utøverne til den kommende 15-kilometeren.

– Vi hadde andre løpere som ikke var involvert, og de fortjente at vi gjorde vårt beste for dem. Men det var utrolig vanskelig å holde fokus. Da vi kom inn igjen på stadion, var det kaos og media overalt. Nå var ingen opptatt av konkurransen lenger, bare dopingsaken. Og alle som egentlig skulle håndtere mediene, var plutselig borte. Sjefen min tok seg av de tyske journalistene, og ba meg om å svare til alle andre fordi jeg var den eneste som snakket brukbart engelsk.

– Hvordan håndterte du det?

Han slipper ut et tungt pust, trekker på skuldrene.

– Innvendig bar jeg på mange følelser og sinne, svarer han. – Samtidig måtte jeg prøve å forklare hva som hadde skjedd. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men det var vanskelig å finne de rette ordene. Det er dag jeg gjerne skulle vært foruten.

FOR TO DAGER SIDEN vi traff vi nordlendingen første gang. Han foreslo det sjøl. Vi hadde nettopp sjekket inn på Hotel Pehab Kirchenwirt da han tok kontakt, hilste med et kraftig håndtrykk og bestilte tre øl, en til hver av oss, like skummede hvite som byens alpetopper.

Utenfor de mørke vinduene buldret det i fjellene. Først senere skulle vi lese om raset som gikk her en januarnatt i 2019. Bare en måned før dopingsjokket i Seefeld ble hotellrestauranten knust til pinneved av et snøskred som tok med seg busser og biler, men lykkeligvis ingen mennesker. Tre timer tidligere hadde matsalen vært full av hotellgjester.

– Hør her, sa Trond, og løftet en pekefinger for å skjerpe vår oppmerksomhet.

– Dere treffer Max i morgen, og jeg er jævlig spent på hva han har å si. Jeg lærte ham å kjenne som en veldig fin gutt, engasjert og motivert. Jeg fikk tillit til ham, trodde på ham. Men når folk du hjelper, stoler på og bryr deg om, velger å dope seg bak ryggen din, føles det som slag i ansiktet, et personlig svik.

Månedene i etterkant beskriver han som en depresjon. På natta sleit han med å sove. På dagen streiket kroppen og hodet.

– Jeg har ikke noe problem med Max Hauke som person, men jeg har et stort problem med det han gjorde. Å dope seg, er ekstremt egoistisk. Det er ikke bare deg sjøl du bedrar. Du bedrar idretten og alle involverte; familie, lagkamerater og trenere. Jeg vokste opp i en kultur hvor det verste du kan gjøre er å jukse, sa Trond, og da vi ventet at glasset skulle tømmes og smelles i bordet, satte han det halvfullt og forsiktig ned.

– Og så er det litt banalt, for det er bare idrett, sa han.

– Ingen er døde eller fysisk skadet, og jeg kommer raskt tilbake i operativ modus. Jeg vil finne ut hva som har skjedd, hvorfor det skjedde – og hvordan vi kan hindre at det skjer igjen.

I OVER TO ÅR FORSØKER den nyansatte langrennskoordinatoren å overbevise østerrikerne om at hemmeligheten bak nordiske skigull er mer og riktig trening.

– I Østerrike var det mange som mente at trening var farlig, og at man måtte være forsiktig for ikke å bli overtrent. Jeg prøvde å forklare at med riktig kontroll kan man trene mye og fortsatt holde seg skadefri. Men det var mange som ikke trodde på meg, forteller han.

Han etterlyser lengre perioder i høyden, tidligere intervallstart om sommeren, flere økter og færre hviledager. I salen ristes det på hodet.

– Etter enkelte foredrag var det flere som sa: «Du lyver bare. Det du forteller om trening, det kan ikke være sant. Og hvorfor skal du som nordmann komme her og fortelle oss alle deres hemmeligheter? Vi tror ikke på det du sier.»

Under et foredrag for unge utøvere står Nystad og gjentar sitt mantra, at hardt arbeid over tid kan gjøre deg god. Da reiser en leder i salen seg: «Du prater tull,» sier han. «For å vinne medaljer må du dope deg.»

– Hva sa du da?

– Jeg ble forbannet. Jeg nektet å fortsette foredraget før han forlot lokalet, og jeg forklarte de unge utøverne at slike holdninger ikke har noe plass i idretten.

VI RIGGER NED lys og mikrofoner. I familien Nystads organiserte kaos ute i gangen finner Trond sine egne randonee-sko og yttertøyet. Vi har avtalt å ta turen opp mot Dachstein, freiheit bis 3000 meter.

– Jeg har reflektert mye over det som skjedde, sier han når den hvite bilen har passert bommen og starter klatringen oppover fjellsida.

– Det er ikke mulig å legge det fullstendig fra seg, men jeg har lært meg å leve med det. Det var en periode hvor det var vanskelig å stole på folk. Jeg lurte på hvem jeg kunne ha tillit til. Men jeg bestemte meg for at livet handler om tillit. Du må stole på folk, sjøl om det betyr at du av og til blir skuffet.

Han ratter bilen opp den slyngete veien som klamrer seg til det stadig brattere landskapet. Over oss rager den skarpe kanten av alpefjell som et gigantisk sagblad, som når som helst kan flerre opp den blå himmelen.

– Hva lærte du? 

– Jeg lærte at ingen kan forandre en ny kultur alene. Jeg trodde at alle i Østerrike ville høre på Trond som hadde vært trener i Norge. Der tok jeg feil. Det krever en kollektiv innsats å bygge en ny kultur, med regler, konsekvenser og et tydelig etisk fundament. Hele miljøet må dele de samme verdiene og følge dem.

Brekket dras til på den øverste parkeringen, like ved taubanen som tar turistene den siste biten opp mot toppen av Dachstein, 2996 meter over havet. Han sjekker fellene under skia, og starter oppturen til fots.

– Kultur bygges millimeter for millimeter, og kan rives ned på sekunder, forsikrer Trond bak solbrillene som stenger det skarpeste lyset og de mest skadelige UV-strålene ute.

SPØRSMÅLET ER OM skadene etter VM-avsløringene i Seefeld lar seg lege. I etterkant av VM fortalte den norske langrennstreneren til svenske Expressen at han hadde fått spørsmål fra østerrikske langrennstalenter helt nede i 12-13-årsalderen om doping.

«De har ringt meg etter Seefeld og spurt om det er sånn at de må dope seg for å bli gode i langrenn.»

«Hva kjenner du da?» lurte Expressen.

«At det er for jævlig,» svarte Trond Nystad.

Nå sitter han på en stein nær toppen av Dachstein med ei vannflaske i hånden. Han skuer utover det de østerrikske alpene. Det er slående vakkert. På en klar dag som dette kan du hvile blikket på topper i Sveits, Italia og Slovenia. Men den buldrende lyden av snøskred river oss ut av postkortet.

– Et her og et der, sier Trond, og peker mot de stupbratte fjellsidene rundt Mitterspitz og Torstein, hvor snø slipper taket og de truende tordenskrallene gir ekko i steinmassivene.

– Om du ikke vet hva du gjør, er gode muligheter for å dø her, fastslår nordlendingen.

Tilbake i 1954 omkom tre lærere og ti barn i det som fortsatt står igjen som den mest grufulle katastrofen. I mars 2020 døde fem fotturister fra Tsjekkia og en lokal politimann i to ulike skred på få timer.

Snø og fjell er som vennskap. Det kan rase når som helst.

– Jeg fikk erfare at svik er en del av livet, sier Trond. – Det var tøft å komme hjem fra Seefeld. Hele opplevelsen var som et helvete, men da jeg kom hjem og så barna mine, ble det også satt i perspektiv. De hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd, og det minnet også meg på hva som er viktig.

Han slipper blikket utover alpetoppene igjen. Det som fra bakkenivå nede i Ramsau minnet om skarpe sagblader, ligger nå som et nuppet lappeteppe under oss.

– Jeg spør meg ofte hva som får folk til å jukse, sier Trond ettertenksomt.

– Jeg var aldri en topputøver sjøl, men drev med idrett fordi det ga meg glede. For noen er det kanskje ikke nok. De identifiserer seg kun med resultatene og mister gleden underveis. Det er trist, for vi glemmer hva idretten egentlig handler om. 

– Tror du fortsatt på ren idrett?

– Ja, jeg tror på en ren idrett. Hvis jeg ikke gjorde det, hadde jeg funnet noe annet å drive med.

– Hva tenker du om straff?

Han legger en nybakt snus under overleppa.

– Hvis noen bryter reglene, må de straffes, sier Trond og børster av seg restene. – Ellers undergraver vi hele grunnlaget for idretten. Og etterpå er vi nødt til å snakke sammen. Hva var det som skjedde? Hvorfor tok du det valget?

– Jeg tror vi må akseptere at det alltid vil være noen som bryter reglene. Men vi må ha mekanismer på plass for å håndtere det. Det handler ikke bare om straff, men også om å lære av feilene som blir gjort.

ETTER SEEFELD har han først og fremst brukt arbeidsdagene på å hjelpe individuelle langrennsløpere, kombinertløpere og skiskyttere som vil dra nytte av hans kompetansene, hans ærlige og tøffe svar.

– Jeg har fått noen nye perspektiver. Jeg har lært at jeg må være nøye med hvem jeg samarbeider med, og hvilke verdier de står for.

– Det som virkelig inspirerer meg nå, er å jobbe med utøvere som sliter. De som kanskje har mistet troen på seg selv, som føler at kroppen ikke fungerer, eller som har møtt veggen. Å hjelpe dem tilbake, er det som virkelig gir meg mening. Det er ikke alltid lett. Noen ganger tar det måneder, andre ganger år. Men når det lykkes, er det en fantastisk følelse.

Trond Nystad reiser seg, finner fram skia og speider etter en trygg vei ned. Det har vært en snøfattig vinter i Ramsau. Røtter og steiner skjuler seg som små skjær under overflaten. Når ruta er valgt og fotografens drone er i lufta, feier han ned mot parkeringsplassen i store svinger. Han tegner sin egen livslinje i den uberørte snøen.

– Idretten er kanskje den viktigste delen av livets skole, sier Trond når vi treffer ham igjen nede ved bilen.

Han legger skia på plass i bagasjerommet, stavene samlet og inntil.

– Som trenere er vi lærere i livets skole. Framover må vi bli flinkere til å verdsette alle som ikke vinner medaljer, men bidrar til idretten med hardt arbeid, ærlighet og fellesskap. Det er jo ikke så viktig hvem som vinner. Det er hvordan du vinner, og hvordan du oppfører deg som menneske, som betyr mest. At du kan se deg sjøl i speilet etterpå.

Han myser opp mot Dachstein der oppe, så ned i dalen.

– Vår jobb er å hjelpe folk til å mestre verden, ikke nødvendigvis bli verdensmestere, sier han. ◉