BEKJENNELSEN

DEN RYTMISKE LYDEN av joggesko mot asfalt bryter stillheten ved Holmenkollen Park Hotell, høyt hevet over hovedstaden. Rundt svingen og opp bakken kommer ei norsk skidronning med barnevogn foran seg.

– Det var kjempevanskelig å bestemme seg for et comeback i Trondheim eller ikke, forteller hun uanstrengt da hun når toppen.

– Hadde du spurt meg i mai, ville svaret vært ja. I juni ville jeg sagt nei, med store bokstaver.

– Hvorfor har du tvilt så lenge?

Hun trekker lett på skuldrene.

– Noen dager var jeg bare sliten og kjente på dårlig samvittighet for jobb og familie. Andre dager var jeg veldig motivert og fikk gode testsvar. Men lenge hadde jeg mange spørsmål i hodet. Får jeg trent nok? Har jeg overskudd? Hvordan er formen? Med ni av ni individuelle gull i de siste mesterskapene er det ikke verdt å stille i halvbra form og bli nummer ti. Jeg vil kjempe om gullet på den femmila i VM.

OVER TO ÅR HAR GÅTT siden Therese Johaug fortalte verden at hun legger opp etter fjorten VM-gull og fire OL-gull i skisporet. Tre ganger har ekspressen fra Dalsbygda vunnet verdenscupen sammenlagt. Fire ganger har hun vært først opp bakken i Tour de Ski. Likevel ligger det største gullet i barnevogna som nå trilles inn på treningssenteret og parkeres bak tredemølla.

– Hvordan er en vanlig dag nå? spør jeg.

Therese henter fram leker og et smil.

– Det er ingen vanlig dag lenger, ler hun.

Den spede, sterke kroppen hopper på mølla og setter fart på det evige hamsterhjulet.

– Kristin kan våkne klokka fem eller halv sju. Da er det opp for å ordne frokost, skifte bleier, pakke bager og få alt i bilen. Etter trening venter møter og oppdrag. Vi spiser og leker litt. Så overtar Nils Jakob stafettpinnen mens jeg drar ut på ei ny økt. Så skal Kristin i seng, det er grøt og leker overalt, et bomba barnehus, kan du si. Og så blir det litt jobbing før natta igjen.

– Hvordan var det å bli mamma?

Den lyse hestehalen danser bak henne.

– Det er det mest fantastiske jeg har opplevd i hele mitt liv, svarer Therese. – Så klart, alt har jo endra seg. Dagene er ikke tilrettelagt for meg lenger. Kristin er nummer én, jeg er nummer to. Hun har førsteprioritet i alt som skjer i livene våre. Det kan være slitsomt, men det er også litt deilig at alt ikke handler om meg lenger.

DEN 4. OKTOBER 2016. I en vinduskarm i Oslo sentrum ligger en stum mobiltelefon og lyser. Gjentatte ganger våkner den for å påkalle eierens oppmerksomhet.

– Jeg husker det som i går, sier Therese.

– Det var kanelbollens dag. Jeg hadde vært ute på trening, ei intervalløkt på rulleski. Nils Jakob og jeg hadde vært mye fra hverandre den sommeren. Nå hadde vi endelig noen dager sammen i Oslo. Det regnet, og vi tenkte det var en fin dag å bake på.

Therese skriver handlelappen.

Nils Jakob tar turen til butikken.

– Så slår det meg: «Ah, vi trenger kardemomme!» Jeg går til telefonen for å ringe Nils Jakob, og først da ser jeg alle varslene. «Herregud! Her har det skjedd noe.»

På skjermen venter et titalls ubesvarte anrop og meldinger. Sportssjef Vidar Løfshus i skiforbundet har forsøkt flere ganger. «Ring meg så fort du kan,» er den korte beskjeden.

– Jeg tenker bare: «Hæ? Hva er det nå?» Det er også en e-post fra Antidoping Norge der, og jeg stusser på at mailen er passordbeskyttet. Men da jeg legger inn passordet, står det plutselig svart på hvitt.

«Du har avlagt positiv dopingprøve.»

Therese trekker pusten. Den vonde følelsen sitter fortsatt høyt i brystet.

– Jeg svimler ut i gangen og kjenner gulvet forsvinne under meg. «Men jeg har ikke gjort noe galt, jeg har ikke gjort noe galt!» Desperat sjekker jeg fødselsnummeret i et siste håp om at noe er feil, at e-posten skulle til en annen utøver.

– Men det er fødselsdatoen min, det er personnummeret mitt. Dette er virkelig meg, erkjenner hun.

Da lyder skriket.

Nils Jakob er i trappeoppgangen. Hører det ukontrollerte hylet. Tror først det kommer fra en annen bolig i bygningen, men for hvert trinn og hvert steg nærmer han seg sannheten. Gråten kommer fra hans egen leilighet, hans egen kjæreste.

– Han plukket meg opp, ga meg en god klem og sa: «Pust med magen, Therese! Det her skal vi finne ut av. Hvor er kvitteringa fra testen? Hvor er lista over alle medikamenter du har tatt?» Og jeg tar jo vare på alt sånt, jeg fører opp absolutt alt. Så jeg finner det med en gang i skapet over komfyren.

Johaugs mann er lege. Nils Jakob Hoff finner raskt fram til den riktige tuben i Thereses toalettmappe. Salven som hun fikk mot ei sår leppe på treningssamling i Livigno – av sin egen landslagslege Fredrik S. Bendiksen.

NI DAGER SENERE kaller skiforbundet inn til pressekonferanse hvor den norske landslagslegen skal drukne i skiyndlingens tårer.

– Jeg har og tar ansvaret for at Therese har fått i seg det ulovlige stoffet clostebol via kremen Trofodermin,» bekjenner Bendiksen, dypt ulykkelig over situasjonen han har satt Johaug i.

Selv gråter hun fra start til slutt.

«Jeg er helt knust, vanvittig fortvila. Og jeg er forbanna,» starter Johaug i et blitzregn som skal følge henne i flere måneder framover.

Hun hiver etter luft, hikster seg videre.

«Det har vært en vanvittig belastning å holde på dette i ei uke nå. Og det fins ikke ord som beskriver hvor jævlig jeg har hatt det. Jeg vil fortelle alle sammen hva som har skjedd, stå rakrygget og fortelle alt. For jeg har null skyld i den saken her.»

– DET VAR IKKE ENKELT, sier Therese i retrospekt da styrkeøkta endelig er over på Holmenkollen Park.

– Søkte du på Trofodermin, fant du ingenting. Produkter står ikke oppført på WADAs liste. Så i dette tilfellet måtte vi søkt spesifikt på alle virkestoffene. Så jeg mente jo at jeg ikke hadde gjort noe galt. Jeg hadde ei solbrent leppe og fikk en salve av legen min. Jeg spurte om salven sto på dopinglista, og han sa klart og tydelig «nei». Det valgte jeg å stole på.

– Men jeg forsto jo senere at det kan du ikke gjøre, fortsetter hun.

– Du skal ikke stole på andre. Og du skal ikke ta imot medikamenter uten å kontrollere dem sjøl. Det ble stadig klarere for meg. At det faktisk er utøverens eget ansvar hva du putter i kroppen din. Det ble en lærepenge for meg, men også et sjokk for de andre på laget, tror jeg. I starten var det flere som tok litt lett på det, tenkte at det ordnet seg. Men jeg husker en dyktig advokat i skiforbundet sa til meg: «Det her er faktisk veldig alvorlig, Therese. Og det er ene og alene ditt ansvar.»

– Hvordan opplevde du det? spør jeg.

– Det var brutalt å høre, sier hun.

– Jeg har jo vokst opp på gård med foreldre, besteforeldre og oldeforeldre som har lært meg at hardt arbeid lønner seg. Jeg var aldri ei barnestjerne, men la ned titusenvis av treningstimer for å bli god på ski, for å hente ut marginene. Doping har aldri vært i tankene. Men nå var jeg plutselig dopingtatt. Så ja, det var brutalt.

– Hvilke reaksjoner fikk du etter den første pressekonferansen?

– Jeg opplevde jo at de fleste trodde på meg. Alle på laget, samarbeidspartnere og det norske folk ga meg masse støtte, og så fikk jeg selvfølgelig noen negative meldinger også. Som nordmenn er vi jo gode til å dømme utenlandske utøvere som tas i doping. Så det har jeg vel også lært av denne saken.

– Hva da?

– At du aldri bør dømme noen før du har satt deg ordentlig inn i saken, for jeg er ikke den eneste uheldige.

– Frykta du å ryke på et sånt uhell?

– Vi snakka jo om det i laget innimellom. «Tenk hvis noen putter noe i drikkebeltene våre.» Vi var veldig påpasselige og la aldri drikkebeltene fra oss uten oppsyn. Noen kunne jo sabotere. Det er jo en toppidretts-utøvers verste mareritt. At du blir tatt for noe som du egentlig er uskyldig i.

FØRST TI MÅNEDER etter den tårevåte pressekonferansen i Oslo får Johaug sin endelige dom. I en pressemelding opplyser Idrettens voldgiftsrett (CAS) at den norske skistjernen er dømt til 18 måneders utestengelse. Johaug mister vinter-OL i Pyeongchang.

«Først vil jeg si at jeg er knust. Jeg har trent ufattelig mye for å lykkes i OL. Det er veldig tøft. Jeg kan ikke skjønne straffen jeg har fått. Jeg synes jeg er urettferdig behandlet,» sier en nedbrutt Johaug i møtet med pressen i Seiser Alm.

– Det vanskeligste var nok at det tok så lang tid før jeg fikk dommen. I hele perioden trente jeg hver dag for å være klar til å gå skirenn igjen, for å vinne det første rennet, den første verdenscupen og det første mesterskapsgullet.

– Men da jeg fikk dommen, gikk lufta ut av meg. Jeg mistet helt gleden med idrett. Alt ble et ork. Trening hadde alltid vært det jeg likte best i livet. Men i tre, fire uker hadde jeg ikke på meg treningsklær i det hele tatt.

– Vurderte du noen gang å gi deg?

– Ja, det gjorde jeg, erkjenner hun.

– På et tidspunkt tenkte jeg: «Dette orker jeg ikke, det er ikke verdt det. Hvorfor skal jeg drive på med det her?» Men samtidig var det noe i meg som sa: «Fader, det her skal ikke knekke meg. Jeg skal slå hardt tilbake. Jeg skal vise alle hva jeg står for, at det aldri har handlet om juks.»

I TO LANGE ÅR, mens resten av verdenseliten kjemper om medaljer, ligger Therese Johaug i hardtrening på hytta ved Sjusjøen. Tre–fire timers langtur på førsteøkta. To timer på andreøkta.

– Fordelen er jo at jeg fikk trent veldig mye. Jeg bygde en massiv grunnmur for de neste åra i karrieren min.

Hjemme i Holmenkollen får hun tommelen opp av tutende biler og turløpere. På den ensomme vidda rundt Lillehammer heies hun fram av fjell og snøskavler.

– Jeg har hele Norge å takke for at jeg klarte å komme tilbake etter utestengelsen, sier Therese.

– Jeg fikk så mange meldinger, kort og brev, blomster og gaver at jeg aldri var i tvil. Folk ønsket meg tilbake, de trodde på historien min. Og det var det aller viktigste for meg. Det er lettere å klatre bakkene på rulleski når smilende mennesker ruller ned vinduene og bare: «Kom igjen, Therese! Vi heier på deg!»

– På et tidspunkt tenkte jeg: «Dette orker jeg ikke, det er ikke verdt det. Men samtidig var det noe i meg som sa: «Fader, det her skal ikke knekke meg, forteller Therese.

DEN 5. FEBRUAR 2022, fire og et halvt år etter dopingdommen i CAS, utklasser Therese Johaug resten av verden og vinner sitt første individuelle OL-gull på 15 km skiatlon i Beijing. Igjen triller tårene, nå av glede.

«Det er bare helt rått! OL-gull har vært en drøm siden jeg var lita jente. Jeg har lagt ned titusenvis av treningstimer for dette, og jeg må innrømme at det er en del tanker som flyr gjennom topplokket nå,» sier 33-åringen og får hjelp av munnbindet til å skjule følelsene.

Den store gullfesten skal vare i to uker. Og den tynne, følsomme huden rundt øynene skal få mer saltholdig væske å bryne seg på da hun på formiddagen den 4. mars forteller sine 472 000 følgere på Instagram at hun legger opp som skiløper.

– Det betydde enormt mye å få det individuelle OL-gullet. Det er det største en idrettsutøver kan oppnå, og det manglet på lista mi. Det smakte virkelig godt, sier hun i dag.

Vi gjør oss ferdige med den første delen av intervjuet. Kristin skal ha mat, Therese det samme. Nummer én og nummer to. Hun griper mobilen, som den siste halvtimen har mottatt flere meldinger og anrop enn de fleste mottar på ei uke. Men det er ikke unormalt nå. De siste årene har Johaug blitt kone, mamma, klesmerke, kosmetikkserie og treningsapp. Det krever folk, og nå viser de seg i displayet. Nummer tre til hundre.

Tommelen løper som en miniutgave av eieren over touch-skjermen. Mye kan vente, men noe må tas. To tekstmeldinger og en telefon.

– Hvordan orker du? spør jeg etterpå.

– Orker hva da? spør hun tilbake.

– Alt sammen. Ikke minst å gå tilbake til skisporet, med dopingprøver og meldeplikt?

– Det var aldri en del av vurderingen, sier hun raskt. – Jeg har hatt meldeplikt siden jeg la opp. Hver dag har jeg rapportert hvor jeg har vært, og jeg har jevnlig blitt testet, også under graviditeten.

– Du meldte deg aldri av?

– Nei, jeg hadde for mye av identiteten min i langrenn. Jeg ville holde muligheten åpen for å gå skirenn igjen. Hadde jeg hoppet av, kunne jeg ikke spontant stilt opp i NM eller et FIS-renn, jeg måtte ha ventet i et halvt år først. Og så koster det meg heller ingenting å stå på den lista, eller at de kommer og tester meg. Det syns jeg bare er kjempebra.

NOEN TIMER SENERE møtes vi igjen på parkeringsplassen nedenfor Holmenkollen. Therese henter ut hjelm, staver og rulleski fra bilen. Det er her, i svingene opp mot den ikoniske hoppbakken og et skistadion med arr etter stavbrekk og fall, at grunnmuren bygges nå. Tut og vink! Heiagjengen er på plass i dag også.

Men i Nordmarka er det også troll.

– Joda, jeg har fått en del negative kommentarer, sier Therese og knipser på seg skia.

– De kommer gjerne fra andre land. «Endelig fikk vi beviset. Det er sånn dere holder på der oppe i Norden.» Men jeg får ikke gjort noe med det. Jeg vet så jækla godt hva jeg har gjort, og hva jeg står for. Jeg vet hvor hardtarbeidende jeg er. At det var et uhell. At jeg aldri har forsøkt å jukse. Jeg ble trodd både i domstolen her hjemme og i CAS. Og da får folk mene og tro akkurat hva de vil.

– Blir du ikke sliten av det?

Hun griper stavene, sjekker klokka.

– Nei, jeg kjenner heller at jeg er blitt mer herdet, sier hun.

– Du skal ikke pirke meg på skuldra eller dulte borti meg. Jeg har vært ute ei vinternatt før, lissom. Jeg står trygt og godt i meg sjøl. Og derfor preller bare kommentarene av.

På vei opp til stadion stikker jeg staven i kanskje det ømmeste punktet. Therese Johaug er tatt for doping. Har testet positivt for et anabolt stoff. Det kommer hun aldri unna. Samme hvor fort hun løper opp bakkene.

– Ja, jeg er dopingdømt, svarer hun rolig.

– Men det var et uhell. Jeg tok straffa mi og var ute i to sesonger. Og det er stor forskjell på å jukse bevisst og ryke på en sak med ei leppesalve som aldri kunne gi meg en presta-sjonsfremmende effekt. Samtidig har jo saken modnet i meg også.

– Hvordan da? spør jeg.

Hun kaster blikket opp mot hoppkanten hvorfra alle tar sats, men ikke alle flyr bakken ned til telemarknedslag og 20 i stil. Noen tryner også.

– Jeg sa jo lenge at jeg hadde null skyld. Det gjør jeg ikke lenger. Som utøver er det faktisk mitt ansvar, ene og alene, hva jeg putter i kroppen. Og det har gått åtte år nå. Jeg frykter at folk glemmer litt, at de blir sløve. Tenk deg bare hos tannlegen. Hvis du får ei sprøyte der, skal du faktisk vite hva den sprøyta inne-holder, om det står på lista. Du må sjekke i Felleskatalogen eller på Antidoping Norges legemiddelsøk hver gang du får et medikament i kroppen.

– Hvor paranoid har du blitt?

Therese smiler, legger hodet på skakke.

– Jeg vet jo at Paracet ikke står på dopinglista, men jeg sjekker det hver gang nå. Mest for å ha en god rutine. Så sjekk alt, hver gang. Det er mitt beste råd til andre også.

DA ANDREØKTA ER FERDIG, tar hun ski og staver under armen og går tilbake mot parkeringsplassen. En sort Tesla stopper ved fotgjengerfeltet. Som mange andre denne skyfulle sommerdagen har sjåføren gjenkjent den lyse hestehalen og senesterke kroppen. Nå henger han ut av vinduet. «Stå på, Therese!»

– Må det være utøverens ansvar?

– Ja, det må jo det, svarer Johaug kjapt etter åtte års tenkepause. – For vi klarer ikke å bekjempe doping om en juksemaker bare kan skylde på legen, slå ut med armene og si: «Jeg visste ingenting.» Derfor må det være som det er. Og derfor bærer vi et stort ansvar. 

– Har du kontakt med Bendiksen i dag?

– Fredrik og jeg har god kontakt.

– Hva tenker du nå om hans skyld i saken?

– Jeg legger ikke skyld på Fredrik i det hele tatt. Mennesker gjør feil. Vi var to om det. Han forsøkte aldri å beskytte seg sjøl. Han er en ærlig og redelig fyr som støttet og backet meg. Det skjer større feil i verden enn det her. Folk mister liv, jeg lever.

Hun tar av seg hjelmen, som for å understreke at hun ikke trenger det ekstra vernet mot hugg og slag til hodet lenger.

– Jeg føler jo at historien min blir mindre og mindre for hvert år som går. Jeg fikk fire fantastiske år da jeg kom tilbake. Jeg er blitt mor, vi er en familie. Jeg har vokst som person, er tryggere og mentalt sterkere. Så det kom også noe godt ut av det, selv om det var brutalt og jævlig da det sto på.

Therese åpner bildøra, setter seg bak rattet og sjekker mobilen som aldri sover. Den roper om møter og mat, nå også.

– Jeg tror det er viktig at jeg forteller historien min for å advare yngre utøvere, sier hun.

– Åtte år er lang tid. Det blir flere og flere som ikke vet eller husker. Og jeg vil jo ikke at noen skal havne i samme situasjon som jeg gjorde.

– Alle må sjekke alt? sier jeg.

Svaret lyder like taktfast og repeterende som joggeskoene som møtte oss opp bakken i morges.

– Alle må sjekke alt, hver eneste gang, sier Therese Johaug. ◉