Fortapt får

27. FEBRUAR 2019: Det er en kald og stille morgen i Seefeld. Om en knapp time skal de første glimt av sol stryke over de festkledde fjellene som tålmodig venter med sine lange, uskyldshvite vinterkjoler.

Snart skrus musikken på. Snart våkner den østerrikske VM-byen. Snart ruller bussene inn, og titusenvis av mennesker skal heie fram sine helter på 15 km klassisk.

Men denne dagen skal aldri huskes for helter. I gatelyktenes avslørende skjær utenfor Hotel Bergland i Innsbrucker Strasse, står bevæpnet politi klare for innrykk.

– OM JEG VET hvilken dag det er? Ja, det slo meg nettopp i bilen på vei hit. Det er 27. februar.

– Samme dato?

– Samme dato, nikker Max Hauke. – Nøyaktig fem år siden i dag.

– Hva tenker du om det?

Han puster tungt og ser opp i taket, som om svaret ligger et sted høyt der oppe hvor alle menneskers feil og løgner skal tilgis.

– Det er helt vilt hvor fort de åra har gått, sier han endelig. – Fem år …

Han lar det synke inn, rister på hodet.

– Noen ganger føles det som i går, andre ganger som i et annet helt liv. Det er så mye som har skjedd på den tida, så mye som har preget og endret meg. Jeg er en annen person nå, ikke skiløper lenger. Jeg har kommet meg videre, og er snart ferdig med studiene.

Det blir stille i det lille rommet på Hotel Pehab Kirchenwirt i Ramsau am Dahstein. I fjellene utenfor vinduene bærer stolheisene dagens første alpinister opp til toppene. Nede på skistadion fylles parkeringen opp, ski og staver trekkes ut av bilene, peisen tennes i varmestua.

Max henter blikket ned fra taket.

– DET VAR SOM å drømme, en vond drøm, sier han stille.

– Da politiet stormet inn på rommet, gikk det kaldt nedover ryggen. Først tenkte jeg: «Å, fuck!» Det er nok ordet som beskriver det best. Men da jeg ble sittende i en time uten lov til å flytte meg, kjente jeg også en stor stein falle fra skuldrene mine. Der og da visste jeg ikke hva det skulle føre til av medieoppslag og reaksjoner. Jeg var mest lettet over at alt var over. 

– Følte du ikke på skyld?

– Det er klart jeg gjorde, sier Max.

– Jeg hadde gått med så mye stress i kroppen over lang tid. Jeg hadde skjult den store hemmeligheten for alle, også samboeren og familien min. Og det var dem jeg tenkte mest på da jeg satt der på hotellrommet, omringet av politi. Jeg visste at de var på stadion, at de var kommet for å heie på meg den dagen. Jeg bare håpet at de hadde det bra, og at de en dag kunne tilgi meg.

FEM LANGRENNSLØPERE arresteres denne mørke februardagen i 2019. «Operasjon Aderlass», årelating eller blodtapping, sprenger en internasjonal dopingring som først avslører fem juksemakere: Max Hauke og Dominik Baldauf fra Østerrike, Andreas Veerpalu og Karel Tammjärv fra Estland og Aleksej Poltoranin fra Kasakhstan.

En måned senere opplyser politiet at nettverket rundt den tyske dopinglegen Mark Schmidt, med kontor i Erfurt, omfatter minst 21 topputøvere fra åtte land og fem idretter. Det er en av de største dopingskandalene i internasjonal idrett noensinne.

Likevel er det politivideoen, de lekkede sekundere fra razziaen på Hotel Bergland, som går viralt og alle skal huske. Døra som åpner seg. Ropene fra politiet. Utøveren med nåla i armen. Det skyldige blikket, sjokket og resignasjonen.

– Jeg har jo sett den videoen veldig mange ganger, sier Max Hauke i dag.

– Hvordan opplever du det?

Han fyller lungene, som om fem år med straff og utestengelse, hets og fordømmelse, refleksjon og anger skal oppsummeres i et åndedrag.

– I dag tenker jeg først og fremst at det markerer starten på et nytt liv, sier han endelig.

– Jeg har tatt straffen min, lagt saken bak meg. I de første åra følte jeg på mye skyld da jeg så videoen, for jeg vet at jeg gjorde noe fryktelig galt. Men jeg har også vært sint, for politiet skulle aldri lekket det opptaket. Og langt nede, for mediekjøret ble tøft og videoen bidro til at alt handlet om meg alene. Googler du «doping og Østerrike», er det mitt navn og bilde som kommer opp, det samme på Wikipedia. Som om jeg er det eneste tapte fåret.

Han løfter en unnskyldende hånd.

– Bare så det er sagt, sier Max for å stoppe spørsmålet som reiser seg som en illsint folkemengde i det lille rommet.

Han hever hodet, ryggen er rak.

– Det var mitt valg å dope meg. Det tar jeg fullt og helt skylden for, og det må jeg leve med, sier han. – Men det var også et miljø rundt meg som ledet fram til det valget.

ØSTERRIKSK LANGRENN har en dobbeltsporet femmilsløype med dopingskandaler bak seg. Under vinterlekene i Salt Lake City 2002 blir to av nasjonens løpere, Marc Mayer og Achim Walcher, diskvalifisert og utestengt for bloddoping. Straff får også trener og far Walter Mayer og kiropraktor Volker Mueller, som hjalp utøverne med ugjerningen og transfusjonene.

I Torino-OL fire år senere raider italiensk politi leiligheten til seks østerrikske langrennsløpere og skiskyttere. Politiet finner sprøyter, blodposer, ventiler for intravenøs infusjon, flasker med saltvann, en brukt hemoglobinmåler og mengder av forbudte stoffer. De seks løperne utestenges fra OL på livstid, og den østerrikske olympiske komité følger opp med samme straff til 14 involverte lagledere.

Det stopper ikke der. Rystet av skandalene i 2002 og 2006 stiller Østerrike uten mannlige langrennsløpere i Vancouver 2010. Men i Sotsji fire år senere detonerer bomben igjen.

Kvelden før femmila offentligjør den internasjonale olympiske komité at Johannes Dürr har avlagt positiv dopingprøve. Han utestenges fra skisporten i to år og senere på livstid etter «Operasjon Aderlass» i 2019.

«Jeg ser det som umulig å konkurrere i toppen uten doping,» forklarer Dürr i retten. Han dømmes til 15 måneders betinget fengsel.

– JEG BLE TATT UT på det østerrikske langrennslandslaget til verdensmesterskapet i Oslo 2011. Jeg kom dit med gode resultater fra junior-VM. Alle var glade på mine vegne. «Du er et stort talent. Nå har du kommet deg til Holmenkollen.» Og som ung skiløper var VM i Oslo naturligvis en stor opplevelse, forteller Max.

Ute har sola gjort flere forsøk på å trenge gjennom det mørke skylaget over Ramsau denne morgenen. Det er ikke uvanlig her i alpene hvor temperaturen klatrer opp de bratte fjellsidene og binder fast skyene i en kamp mellom varme og kalde luftmasser, det gode og det onde.

– Jeg husker at jeg satt i Oslo som førstereis under middagene. Etter løpene var det alltid en slags toxic talk, en giftig prat, mellom lederne, trenerne og løperne. Alle gode prestasjoner til andre nasjoner ble forklart med utsagn som: «Hva spiste de til frokost? Hva var i drikkeflasken deres?»

– De snakket om doping?

– Ingen nevnte ordet doping, poengterer Max. – For vi satt i et åpent rom med andre til stede. Men jeg forsto jo raskt hva de snakket om. Det handlet om doping.

I bakhodet har den lovende junioren de nasjonale skandalene fra Salt Lake City og Torino. I avisene rulles det opp flere saker fra andre land.

– Hver positiv prøve ble som bevis, en bekreftelse på det alle sa, forklarer han.

Etter hvert øker mistanken om at noe fortsatt pågår også i hans eget lag.

– Det var aldri noen som ba meg om å starte med doping, men den giftige praten gjør noe med deg. Den endrer din egen holdning til doping, bryter ned barrierene, og får også deg til å tro at alle de beste doper seg. Det ble framstilt som normalt, like nødvendig som å trene, spise og sove.

Max Hauke trener, spiser og sover. Så mye han kan. Likevel reiser han hjem fra Sotsji-OL som nummer 46 på sprinten og 57 på 15 kilometer klassisk. I lekene hvor østerriksk langrenn igjen skal rammes av et dopingsjokk.

– Johannes Dürr er fem år eldre enn meg. Vi gikk på samme skole, og han var alltid en av løperne jeg så opp til.

– Visste du at Dürr dopet seg?

– Ja, da vi kom til Sotsji visste jeg det, svarer Max ærlig.

– Jeg var ikke involvert. Jeg visste ikke med hvem eller hva. Men jeg var veldig klar over at han brukte ulovlige midler. Vi var gode venner på den tida, og snakket tett sammen på samlinger.

– Ble du ikke irritert eller forbanna?

Han lar spørsmålet henge i den stadig tyngre innelufta. Ute kveler skyene de siste stråler av sol og gjør rommet mørkere.

– Nei, jeg gjorde ikke det, sier han.

– Jeg tenkte, okay, jeg er ung. Om to, tre år får kanskje jeg sjansen til å gjøre det samme. Jeg trodde jeg måtte oppnå bedre resultater først. At legen bare ville jobbe med løpere som kunne vinne.

I FLERE ÅR går Max Hauke bakker opp og bakker ned for å knipe sekunder og tideler. Men opplevelsen er at konkurrentene bare går fortere.

– Jeg husker spesielt en verdenscup i Rybinsk, sier han.

– Alle russerne var i front, de gikk som gale. Det var full sprint fra start til mål, og vi var flere på laget som snakket om det etterpå. «Disse russerne er garantert dopet. Vi er nødt til å gjøre noe.»

Så treffer han sin gamle venn Dürr.

– «Her er nummeret. Bare ring ham. Han venter på deg.» Det var så enkelt som det, forklarer Max om den første kontakten.

– Var det et stort steg å ta?

– Egentlig ikke, svarer han ærlig igjen.

– Først avtalte jeg bare et møte med den tyske legen. Han forklarte hva han kunne hjelpe og bidra med. Vi så på noen ulike programmer sammen, og jeg tok dem med hjem for å tenke litt. Og da vi endelig satte i gang, tenkte jeg bare: «Nå er jeg en del av systemet. Nå er jeg én av dem. Nå kan også jeg gå fort på ski.»

– Men du visste jo at det var galt?

Han vrir seg så stolen knirker.

– Ja, jeg visste jo det, sier han til slutt. – Men jeg hadde lagt ned alt jeg kunne av trening, alt for å nå mitt høyeste nivå. Så doping var det eneste grepet jeg hadde igjen. Det ble bare det neste trappetrinnet når alle de andre var gått.

– Og hvor mye bedre ble du?

– Cirka én prosent.

– FOR MANGE høres det sikkert lite ut, sier Max Hauke. – Men når du konkurrerer på ski i tretti minutter, utgjør den ene prosenten 18 sekunder og mange plasseringer på resultatlista. Og går du en time, tjener du over minuttet. Men jeg fikk aldri full effekt av doping. Noen ganger var jeg så stresset at jeg heller gikk dårligere.

Han slår ut med armene, de samme to som hans eget blod strømmet inn og ut av i møtene med Schmidt.

– Når du doper deg, må du også være kald i hodet og håndtere stresset. Jeg var ikke god på det. Jeg var redd for å bli tatt, og det tæret på å bære den store hemmeligheten som aldri måtte bli kjent. Også logistikken ble et stress. Kontakte legen, avtale møter og banke på dører sent og tidlig. Alt de russiske løperne slapp å forholde seg til da deres doping var systematisert.

– Hva visste dine ledere?

Max Hauke trekker på skuldrene.

– Ingen ønsket vel å vite noe. Ingen snakket om det, ingen spurte. Det var bare denne giftige praten om at de beste doper seg og at trening alene neppe vil ta deg til toppen. Så lenge utøverne trodde på det, er det jo best for alle andre å ikke involvere seg. Blir løperne tatt, kan du peke ut idiotene, de dumme gutta.   

I OKTOBER 2019, åtte måneder etter razziaen i Seefeld, erklærer Max Hauke seg skyldig i bruk av bloddoping og veksthormoner i en fullsatt rettssal i Innsbruck. Fra idretten er han allerede utestengt i fire år med virkning fra 1. mars. Nå dømmes han også til fem måneders betinget fengsel og en bot på 480 euro for «alvorlig sportssvindel».

At Hauke har lagt kortene bordet fra første avhør og allerede tilbakebetalt nærmere 25.000 euro i premie- og sponsorpenger, blir av retten vurdert som formildende.

– Først og fremst må jeg klandre meg selv for at jeg gjorde det, men det var også denne praten i laget og tilgjengeligheten som drev meg til doping. Det var et veldig dumt valg av meg, og mitt livs største feil, sier Max.

VI PAKKER NED videokameraet og skrur av mikrofonen. Vi kjører mot Haukes leilighet for å hente ski og utstyr til fotoopptaket. Langs veien møter vi de lange blikkene til fotgjengere og skiløpere som gjenkjenner den tidligere toppidrettsutøveren. I uker og måneder var han førstesidestoff over hele landet. Den virale politivideoen forsvinner aldri fra nettet. Og noen husker ham som barn.

Max var bare en guttunge da han hang over gjerdet her i Ramsau og heiet fram Christian Hoffmann i spurtduellen mot Thomas Alsgaard. VM-gullet på stafetten i 1999 står igjen som det største øyeblikket i østerriksk langrennshistorie. Baksiden av medaljen er at Hoffmann endte sin karriere med en utestengelse på to år for brudd på dopingreglene.

– De siste fem åra har egentlig ikke endret hvordan folk ser på meg. De som hilste på meg før, gjør det fortsatt. Og de som bare så rett ned i bakken, snakker fortsatt ikke med meg, sier Max.

Bilen svinges inn på parkeringen foran leiligheten. Ingen bilder fra skikarrieren henger på veggene. Bare familien, samboeren Veronica og og sønnen Anton (3).

– Hot potato! sier Max. – Ei varm potet.

– Det var det jeg ble. Ingen i Østerrike ville ta i meg etter det som skjedde. Det har gått fem år, men den eneste jeg har pratet med fra det østerrikske skiforbundet etter den dagen i Seefeld, er Trond Nystad.

Den norske treneren, som sa opp jobben sin på stedet, bor fortsatt i Ramsau am Dachstein, bare noen svinger unna Haukes leilighet. Kvelden i forveien møtte vi skitreneren fra Fauske på det samme hotellet som vi nettopp kjørte fra. Bitter, som ølen han delte med oss.

– Han tok kontakt etter ti dager, forteller Max. – Og jeg skrev et brev tilbake og sa unnskyld. Da han mottok det brevet, ringte han meg, og sa: «Ok, Max. Når dette blåser over, skal du ringe meg. Så setter vi oss ned, og du forteller meg hele historien.»

– JEG VOKSTE OPP med foreldre som gjorde alt for meg. Kjørte meg overalt, og reiste over hele Europa for å se meg konkurrere, sier Max Hauke når ski og staver endelig er på.

Høyt hevet over skiarenaen i Ramsau rager Torstein, Mitterspitz og Dachstein, alle rundt 3000 meter. I en snøfattig vinter er de tre alpetoppene mørke i blikket, som om de også har sett seg lei av dopingskandalene og nå vokter over dalen for å passe på at alle holder seg i løypene framover.

– Jeg kommer fra et ressurssterkt hjem og hadde alle muligheter, forteller Max der han henger over stavene med senket hode.

– Jeg husker moren min sa: «Max, gjør noe annet. Hvorfor langrenn?» Hun var alltid skeptisk når de andre løperne gikk fortere enn meg. Hun så at jeg ble slått av maskiner, og fryktet nok hva det kunne føre til. Og faren min følte stor skyld da jeg ble tatt, for å ha vist meg veien inn i langrennssporten.

– Visste de ingenting? Spurte de aldri?

– Nei, jeg fortalte ingenting, heller ikke til Veronica. I ettertid har hun sagt at hun skjønte jeg bar på noe. Men hun var redd for å spørre, hun også.

– Hva sa du til familien da du ble tatt?

– At det var mitt valg, min feil, svarer Max.

– Jeg drømte alltid om å bli en av de beste, og i mitt hode og mitt miljø var det ikke mulig å bli det uten doping. Den tanken førte til mitt livs største feil.

Han gløtter opp mot de morske fjellene og den grå himmelen over oss. Jeg spør om han fortsatt tror at alle de beste i langrennssporten doper seg.

Han rister på hodet, avkrefter det.

– Noen vil nok alltid jukse seg til toppen. Men jeg tror også at det er mulig å bli verdens beste uten doping. Dessverre var jeg allerede over på den mørke sida da Trond kom til oss. Jeg husker han sa: «Max, de norske skijentene er sterkere enn deg.» «Max, du må trene mer.» «Max, du må ta bort hvileuka.» «Max, du må trene lenger i høyden.»

– Fulgte du Tronds filosofi?

Han rister på hodet igjen.

– Ikke fullt og helt, svarer han. – Jeg fryktet at det ble for mye trening, at jeg skulle prestere dårligere og miste plassen på laget. Nå tenker jeg ofte på hva jeg kunne fått til om Trond kom til oss tidligere, om jeg vokste opp med norsk kompetanse og kunnskap om utholdenhetstrening.

– Hva tror du?

– Jeg vet ikke, sier han. – Men jeg har skjønt at de beste trenerne og smørerne utgjør en større forskjell enn én prosent.

– DEN BESTE MÅTEN å forebygge doping på, er å skape et best mulig miljø rundt løperne, understreker Max Hauke.

– Alle løpere ønsker å bli best, og da må forbund, skiklubber og trenere gjøre alt de kan for å skape et sterkest mulig miljø hvor utøverne kan utvikle seg. Når en utøver har det beste miljøet rundt seg, blir han trygg og får ingen andre tanker i hodet.

Tilbake på parkeringen møter vi samboeren og sønnen. Treåringen løper mot faren med et stort smil og utstrakte hender som en dag skal google pappas navn på nettet.

– Den dagen kommer, sier familiefaren og gir sønnen et smil tilbake.

– Og som far vil jeg fortelle barnet mitt sannheten, at jeg gjorde en stor feil. Da kan også han lære av det. For dopingsaken er en del av mitt liv, og da vil det alltid bli en del av hans liv også.

I tre år nektet en venn å snakke med Max Hauke. Så traff de hverandre tilfeldig i en bursdag.

– Vi ble sittende i to timer og prate, sier Max. – Og nå er vi venner igjen. Det beviste for meg at det hjelper å snakke, at det kan ha en verdi. Så det er min rolle i sporten nå. Jeg forteller historien min. Om noen vil lære av min historie, har de sjansen. Om de ikke vil, er det deres valg. ◉

Max Hauke (32) har sonet ferdig sin dom. Den omtalte videoen fra politirazziaen er fortsatt på nett, men forbudt å publisere i Østerrike. Politimannen som delte videoen, ble senere suspendert og bøtelagt.

NB! Antidoping Norge har oversendt dette intervjuet til det østerrikske skiforbundet. De bekrefter å ha lest saken, men ønsker ikke å kommentere Haukes historie.