DØRVAKTEN

EN STILLE URO råder på Landsskytterstevnet i Steinkjer. Den varme sommersola gjemmer seg bak skyene da en ny gruppe inntar skytestilling på standplass, avsikrer våpenet og på kommando flerrer opp stillheten med sine drønnende skuddsalver.

I eimen av krutt og grillpølser går en mann inkognito. Baner seg vei forbi kiosker og publikum. Tar snarveien bak storskjermen. Ingen vet at mannen i blårutete skjorte og mørke jeans bærer en ansvarsfull oppgave som kan endre folks skjebne over natta.

– Den mest kritiske fasen er innkallingen, sier dopingkontrolløren. – Alt kan skje da, og vi må handle raskt.

MAGNE SLØRDAHLS vei inn i antidopingarbeidet var aldri planlagt. Han var økonomileder i Nordland idrettskrets da to stillinger i Bodø plutselig ble ledige.

– Jeg tenkte at dette kunne være noe for meg, sier han. – Jeg har alltid vært interessert i idrett og er opptatt av rettferdighet. Så jeg sendte av gårde en søknad, og siden har jeg vært dopingkontrollør.

Vi sitter på et møterom i Steinkjer sentrum. Vi har avtalt å treffes her, noen kilometer unna arenaen. Ligge lavt så lenge som mulig. Komme seint til bords, for ikke å avsløre oppdraget.

I over 31 år, fra januar 1994, har Slørdahl turnert med kontrolljobbene for Antidoping Norge. Fra slitne treningslokaler i Trøndelag til verdensmesterskap i Holmenkollen og Firenze.

– Jeg er utdanna siviløkonom, forteller han.

– I det daglige er jeg porteføljeforvalter i Trondheim kommunale pensjonskasse, hvor jeg passer på en rimelig stor pengesekk på 22 milliarder kroner. Det er det jeg gjør til vanlig. Så jobben som dopingkontrollør er en bijobb for meg, men det betyr ikke at den er mindre viktig.

– Av og til kan det være et oppdrag på dagtid, midt i uka, og da hender det at jeg tar en feriedag fra jobben for å dra på en dopingkontroll.

– Hva fikk deg til å søke?

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Det var nok dette med rettferdigheten, svarer han. – Idrett handler om å konkurrere på like vilkår, og jeg tenkte at her kunne jeg bidra.

– Tjener du penger på dette?

Slørdahl smiler lunt og vrir seg på stolen.

– Jeg har bedre betalt i min ordinære jobb. Så det er ikke dette jeg blir feit av, sier han og klapper seg selv på magen.

GRÅNÅSEN, 1997. Ski-VM er i gang, og med det en ny æra for antidopingarbeidet. For første gang skal kontrollørene gjennomføre pre-testing av langrennsløperne, en medisinsk test før start.

– Det var hektisk, minnes Slørdahl.

– Ingen rutiner var på plass, retningslinjene ble skrevet underveis og revidert hver kveld etter daglige erfaringer. I tillegg kom de vanlige dopingprøvene. Det var rett og slett ei vakt med mye å gjøre.

På verdensmesterskapets tredje dag detonerer bomben. Ljubov Jegorova tester positivt for bromantan, et forbudt stimulerende middel. Den russiske løperen har nettopp vunnet 5 km klassisk, og vært ansikt til ansikt med dopingkontrollørene.

– Hvem av oss som kalte inn Jegorova, husker jeg ikke, sier Slørdahl. – Men jeg husker veldig godt selve prosedyren. Vi satt der, en kollega og meg på den ene siden av bordet, og Jegorova og legen hennes på den andre.

– Det ble ikke vekslet mange ord. Vi gjennomførte prosedyren på samme måte som med alle andre. For oss på kontrollsiden var det umulig å registrere at noe var annerledes enn med de andre russiske utøverne.

– Hva mener du med det?

Han trekker på skuldrene.

– Steinansikter, sier han. – Det var veldig likt for alle russiske utøvere som var inne på kontroll. All kommunikasjon gikk via legen. Og sånn var det også med Jegorova.

I ettertid skal tv-bildene brenne seg fast. Den ferske verdensmesteren fratas medaljen og må reise hjem i skam. Før soloppgang eskorteres den russiske løperen ut av VM-byen og over svenskegrensa, mens våkne kameraer fanger opp bilen.

– En to-delt følelse, forklarer Slørdahl.

– På den ene siden var det trist å se Jegorova på vei hjem i en begredelig, gammel Lada. Samtidig var det en bekreftelse på at kontrollene våre fungerer. Dopingsaken til Jegorova rystet skisporten, men viste også nødvendigheten av arbeidet vårt, at jobben vi gjør er viktig.

SLØRDAHLS HVERDAG som dopingkontrollør er preget av kontraster. Etter at Johann Mühlegg ble tatt med buksene nede under Vinter-OL i Salt Lake City 2002, ble den norske portvakten møtt med åpne armer på en uanmeldt kontroll i de svenske skogene.

– Vi kom for å teste det svenske skilandslaget på en treningssamling. De sto nærmest på bordet og jublet, lettet over å bli testet.

– Hvorfor jublet de?

– De hadde ventet på det, de ønsket det. Det ga svenskene en mulighet til å vise at de var reine.

Ikke alle er like glade for oppsynet. Jobben har endret seg på 30 år. Fra tradisjonelle kontroller på arenaene til uanmeldte hjemmebesøk, hvor konflikter kan oppstå. For kontrollørene har utviklingen gjort arbeidet mer utfordrende, men også mer effektivt.

– Enkelte ganger merker du at du ikke er velkommen, at den røde løperen ikke akkurat rulles ut for deg, sier han.

– Det kan skje når vi ringer på døra en sein ettermiddag, og utøveren nettopp har bestilt barnevakt for å dra på kino med samboeren. Jeg forstår irritasjonen. Det er mer naturlig at vi dukker opp på trening, i kamp eller konkurransesituasjon.

– Hvorfor må dere hjem til folk?

– Fordi det er nødvendig, fastslår han.

– I et helt år før OL i Salt Lake City sendte WADA kontrollører verden over for å finne Johann Mühlegg, som akkurat hadde reist fra stedet hver gang. Så meldeplikten har helt klart vært den viktigste og mest positive endringen i kontrollarbeidet. I dag vet vi til enhver tid hvor alle er. Og så reiser dit for å ta de prøvene vi trenger.

TI UTØVERE skal testes denne finaledagen på Landsskytterstevnet i Steinkjer, da en skytterkonge eller -dronning skal stå igjen som vinner. Slørdahls kollegaer fra Antidoping Norge er allerede på plass. På det lille rommet bak den grønne døra, merket «Dopingkontroll», er ikke arbeidsdagen over før alle urinprøvene er plombert og signert.

Nå står Slørdahl ute i folkehavet. Han speider til høyre og venstre for å finne de riktige skytterne.

– Tenk deg et junior-NM i langrenn, der ansiktene ikke er kjent for dopingkontrollørene, forklarte han på møterommet tidligere på dagen.

– Alle sammen kommer samtidig inn i en fellesstart. Og den eneste identifikasjonen du har, er startnummeret. Da må du agere hurtig for å få tak i rett person, for de tar gjerne raskt av seg det nummeret. Etter innkallinga kan du i langt større grad kontrollere det som skjer.

Nå setter han fart, prikker en mann på ryggen, og viser fram sin egen ID til en overrasket skytter.

– DET ER JO VERKEN anabole steroider eller bloddoping vi forventer å avsløre her. I skyting er det gjerne sentralstimulerende midler for å kontrollere psyken som er mest aktuelt. Og så hadde vi noen tilfeller for en del år tilbake med bruk av betablokkere for å få ned hjerterytmen.

Vi sitter på en benk bak den grønne døra, i et rom som akkurat nå føles som forværelset til skoletannlegen.

– Vi må vente her til du er klar til å gå på do og levere 90 milliliter urin under oppsyn av dopingkontrollør, opplyser Slørdahl til utøveren, og får bekreftende nikk tilbake.

Noen ganger er den nødvendige mengdenlevert på to minutter. Andre ganger tar det timer eller halve natta.

– Vi venter til du er ferdig. Så går vi til kontrollstasjonen, hvor du sjøl skal fordele urinen i en A-flaske og en B-flaske og plombere prøvene. Det er viktig at det bare er du som utøver som er i nærheten av urinen inntil prøven er plombert. Så går vi gjennom hele protokollen og signerer til slutt. Det er basically det som skjer, sier han.

Det nikkes igjen. Så et nervøst smil. Ingen steinansikter her, ingen leger eller ventende Lada på utsiden. Bare den ubehagelige følelsen som vi alle kjenner på når vi stoppes langs veien, sveiver ned ruta og må blåse i alkometeret.

– Vi må vente her til du er klar til å gå på do og levere 90 milliliter urin under oppsyn av dopingkontrollør, opplyser Slørdahl til utøveren.

– DET ER VIKTIG å være presis og korrekt i alt vi gjør. Spesielt når situasjon blir krevende, sier Slørdahl når dagen endelig er over.

Utenfor ligger skytebanen stille og folketom. Storskjermen sover, og plassen er overtatt av måkene, som nå kjemper om de siste grillpølsene. I høyttalerne synger Lionel Richie at det fortsatt skal vare hele natta.

–  Det handler om å gjøre ting juridisk riktig, være klar og tydelig. Og så er det en fordel om du klarer å lese rommet, og finne den mest fornuftige måten å agere på. Vi er ikke her for å ta utøvere, vi er her for å gjøre idretten mer rettferdig.

Det siste utsagnet blir hengende i den varme kveldslufta på vei nedover mot parkeringsplassen. I bagen ligger de forseglede A- og B-prøvene fra ti norske skyttere. Det kan være krutt i dem også.

– Går det alltid så greit som dette?

Slørdahl rister forsiktig på hodet.

– Nei, det gjør det ikke, sier han.

– Vi evaluerer alltid når vi er ferdige med kontrollene. Hvis alt har gått på skinner, så er brifinga rimelig kort. Men har det skjedd noe uventa eller avvik, må vi gå gjennom det. Da kan oppsummeringa ta tid. Poenget er at vi skal lære av det.

– Hva kan gå gærent?

– Alt mulig, svarer han raskt.

– Vi kan miste utøvere. Ikke få tak i de vi har planlagt å kalle inn. Enten fordi det er en kaotisk situasjon, eller utøveren rett og slett stikker av. Det kan også skje prosedyrefeil, at vi som kontrollører gjør noe galt. Men jeg går aldri inn i en dopingkontroll og er redd for å gjøre feil. Jeg har vært gjennom dette så mange ganger nå.

BILEN STÅR ALENE på den store grusparkeringa. I formiddag ble den lille Golf-en til Slørdahl lirket inn mellom to voksne bobiler, som om plassen var de siste ledige kvadratmeterne i hele Steinkjer.

Nå svinger vi ut på en øde E6. Slørdahl og fotografen foran, jeg i baksetet. Vi ruller inn i sommernatta, med Trondheimsfjorden som et ildhav på høyre side og den rødglødende himmelen over oss.

Det har vært en lang dag, halvveis til natt. I morgen er Slørdahl tilbake på kontoret som porteføljeforvalter i den kommunale pensjonskassa. Jeg spør om det er verdt det, bijobben og lønna. Han svarer med to hender på rattet og et øye i bakspeilet.

– For å si det sånn: Kravene til dopingkontrollører blir strengere og strengere. Og når man stiller såpass strenge krav, bør man kanskje justere litt på belønninga også. Hvis man ikke gjør det over tid, vil man nok streve med å rekruttere nye kontrollører.

– Du tenker at hjertet ikke er nok?

Motoren drar oss mot storbyen. Fjernlysene speider så langt de kan.

– Nå har jeg sjøl holdt på med dette i over 30 år, sier han. – Men framover tror jeg ikke at rettferdighetsprinsippet og hjertesaken er nok til å dekke behovet.

Det er et varsel, et signal. Ei mørk sky på himmelen, som minner oss om at virkeligheten sjelden er like vakker som Trondheimsfjorden ei julinatt i 2024.

– NOE AV DET FØRSTE du mister som dopingkontrollør, er alle illusjoner, sier sjåføren i speilet.

– Å klappe sammen hendene og si: «Nå er vi ferdige, nå er vi kvitt doping i idretten.» Det har jeg ingen tro på. Vi trenger et virkningsfullt kontrollsystem. Så vi har nok en jobb å gjøre i mange år ennå.

Vi passerer Verdal og Levanger, Ronglan og Stjørdal. Og der, på andre siden av Trondheim by venter et nytt verdensmesterskap i Granåsen skianlegg. Magne Slørdahl er klar for den lange, kalde nattevakta.

– Det blir artig, smiler trønderen. – La oss håpe på fint vær, mye publikum og ingen positive prøver.

– Tror du på det?

Blikket er rettet på veien, så langt lyset rekker mot mørket der framme.

– Vi kan jo håpe at vi unngår en sak som med Jegorova i 1997. Men vi vet jo aldri. Og helt ærlig, så kjenner jeg en viss glede om noen blir tatt. Det viser at vi gjør en forskjell. ◉