[ Bak historiene ]

Hvorfor skal vi tro folk som har snakket usant før?

Hvem, hva, hvor og når er viktig når ærlige historier skal fortelles. Men mest interessant er «hvorfor» og «hvordan».

Som historieforteller i Ærlig talt har jeg søkt etter årsaker og konsekvenser. Det er læring å hente i andre menneskers erfaringer og refleksjon. Og da må vi også kunne lytte til de som har tråkket feil eller bevisst valgt å jukse i idretten.

Jeg håper ingen tenker at vi renvasker Max Hauke eller Therese Johaug. Det er gode grunner til at begge ble straffet. Max fordi han bedro idretten åpenlyst. Therese fordi hun var uforsiktig. Som i trafikken, kan du ha skyld også ved uhell.

Men verden er ikke svart-hvit. Doping er polarisert også juridisk. Du dømmes hardt eller ikke. Men er det noe jeg har lært av disse menneskemøtene, så er det at sjøl de mørkeste skygger har nyanser.

Ingen av oss er født juksemakere eller kriminelle. Det er alltid et forløp og en
kontekst. Og gjerne kloke tanker i etterkant.

Underveis har det vært viktig å få fram at doping rammer flere enn utøveren sjøl. Men også at det er årsaker til at enkelte doper seg, og noen av dem peker mot miljøer.

Er historiene ærlige? Hvorfor skal vi tro på folk som har snakket usant før? For for over ti år siden spurte jeg den tidligere proffsyklisten Steffen Kjærgaard da han endelig ville fortelle sin mørke hemmelighet.

Han kunne han ikke svare. For svaret ligger hos andre. Tillit er ikke noe vi har. Det er noe vi gir hverandre – hver eneste dag.

Takk til Max Hauke, Trond Nystad, Therese Johaug og Magne Slørdahl som har vist meg tillit til å forvalte deres historier.

Jeg har fortalt dem så ærlig jeg kan.